En liten tåre

Mine besteforeldre hadde ett par fantastisk gode stoler, som pga plassmangel, de siste 10 - 12 årene har stått ute, under presening, forran kjellerdøren til mine foreldre. Min mamma har lenge prøvd å få kjørt dem i "rådalen", men jeg har kjempet imot med nebb og klør. Har liksom tenkt at jeg kunne få de i stedet. I dag hadde min pappa fått lånt en stor "kassabil" til kjøring av hageboss, altså en utmerket anledning til også å bli kvitt de to stolene .... Så for første gang på veldig lenge tittet vi under preseningen ..... Ble så glad da stolene så relativt bra ut. Disse kunne jeg fint ta i bruk :-) Selvfølgelig var de godt slitt, men det kunne jo alltids blitt fikset. Så det var med ufattelig tungt hjerte jeg lot mamma få viljen sin. Men strabasene med å få stolene opp bakken og inn i bilen (de var tung ...) vekket alle "innbyggerne" de hadde fått på disse årene, og da ble det plutselig ikke fullt så forferdelig å kaste dem likevel ... Liker det fremdeles ikke, men det ble litt lettere, og tåren tørket litt fortere ....